Jeg banket meg til ro og fokus

Onsdag morgen 31.august dro vi to fra Innerdalshytta i 9-tiden. Målet var en 3 år gammel drøm: å nå toppen av Innerdalstårnet. Blå himmel og ei sol på god vei opp gjorde starten på turen til en lek. Slik føler jeg meg mest hjemme, med shorts og tursko og sekk på ryggen. Med meg hadde jeg ei god venninne som var like ivrig på å nå til topps. Endelig.

Tregrensa ble passert og litt lengre oppe ved Storvatnet, ble det litt energipåfyll før det lengste strekket opp foten av tårnet. Vi fant fort ut av hvorfor det er anbefalt å bestige tårnet i tørt vær. Det er bratt og med litt nedbør blir det glatt. Jeg må innrømme tanken streifet meg at jeg skulle komme meg ned her også…

I kløfta mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet satte vi igjen sekkene, for her så vi at videre oppover var det behov for fullt fokus og helst ingen ekstra vekt. Nå var det regelrett klatring som gjaldt. Ingen tau, ingen hjelpemidler og ingen andre i sikte.

Har du tenkt over at når du føler at du på en måte har litt ansvar overfor noen andre, så glemmer du deg selv litt? Jeg sier ikke at jeg hadde ansvar for min venninne, men jeg følte at jeg hadde det. Og da får jeg ekstra krefter, ekstra med fokus og mot. Jeg hadde underveis gitt en hjelpende hånd noen ganger for det var faktisk svært utfordrende klatring og kunne blitt lange fall dersom man tråkket feil eller glapp taket.

Ca 25 meter fra toppen støtte vi på en kjempeutfordring. Klyvet her var så stort at vi brukte litt tid på å lete etter den beste veien. Etter å ha saumfart de tre mulige veiene på høyre side, smatt jeg inn i et hull i fjellet som var formet som en tunell. Jeg hadde jeg dagen i forveien fått høre at hvis vi gikk igjennom dette hullet, ville det være den letteste veien opp.

Da jeg smatt inn der og så ned, så jeg rett ned. Det var definitivt ikke veien å gå. Jeg var ikke forberedt og det satte i gang en øyeblikkelig stressrespons i kroppen. Hjertet dunket, pusten økte og jeg rakk faktisk å kjenne på fortvilelse. Melkesyra pumpa ut i musklene og tankene jobbet på spreng.

Jeg trakk meg tilbake, men alt  gikk fortsatt på autopilot. Jeg koblet på ressurser og bilder fra erfaringer og kunnskap fra mine klatre-år i forsvaret i Harstad og på Andøya og klarte å karre meg opp til neste platå på pur rå styrke og teknikk. Jeg rakk også å finne fotfeste og rekke ut ei hånd til min venninne, men hun hadde da bestemt seg for å være fornøyd med turen. Og hun ville jeg skulle gå videre til toppen selv.

Da, når jeg plutselig følte meg alene – da slapp kroppen ut alt av det stresset som hadde bygd seg opp underveis. Og jeg måtte sette meg ned noen meter over der hun satte seg og bare puste. Da kjente jeg på kaos. Jeg hadde berget så langt på det ansvaret jeg følte og all den styrken som kom av det. Nå falt motet. Og jeg innså galskapen i det å nå toppen. Og det verste var at jeg ble så tørr i munnen at tunga satte seg fast i ganen. Og vi hadde ikke noe vann med. Vannet lå i sekken.

Men så er det bare en knapp uke til eksamen i Tankefeltterapi skal være og nå hadde jeg selv muligheten til å teste ut om dette faktisk virket i en ordentlig akutt krise-situasjon. Som jeg følte det var.

Tanken streifet tilbake til sist jeg var redd (og eneste gangen som kan måle seg med denne følelsen). Det var ei natt i 02-tiden på ett av de spisse fjellene på Andøya. Hvor jeg helt mutters alene var på fjelltur og satte meg fast på ei fjellhylle og kom verken opp eller ned. Jeg kom meg omsider ned der også etter å ha hentet meg inn.

Så jeg banket meg selv til ro, balanse, mot, fokus, stødig pust, til en bestemmelse om å gå til topps alene. Med tankefeltterapi. På kort tid var jeg klar. Varslet at jeg gikk til toppen og så visste jeg at nølte jeg nå, var toget gått.

Et dilemma jobbet samtidig i sinnet. Jeg hørte stemmen som sa  «Din egoist. Sette igjen henne og gå til topps selv? Det kan du ikke gjøre». «Det gjør du bare ikke». Den andre stemmen var enda klarere og høyere i volum. «Du går – og det no!»

Jeg gikk.

Jeg kom til topps.

La meg ned på magen ved varden for å hente styrke, få kontroll på den tørre munnen og dytte bort den tullete tanken på at jeg kunne dø av tørste oppå her. Alene. For her var ingen.

Roen kom. Jeg reiste meg, svinset rundt varden, tok bilder, stoltheten og ærefrykten fylte meg. Ryggen var rak selv om fingrene holdt skjelvende og godt fast i telefonen. Jeg fant fred i meg selv. Og sendte takknemlige tanker både hit og dit.

Så startet jeg på veien ned til min venninne som pent hadde vinket meg videre.

Men halvveis på veien kom det en sindig 30-åring i rød t-skjorte og bak han kom min venninne på vei opp mot toppen. Han hadde hjulpet henne over det vanskelige partiet og det endte med at vi satt på toppen alle tre i 45 minutter før vi sammen gikk ned til sekkene våre. Der skilte vi lag med den reddende engel sendt fra Sveits, snakket ut om Universets forunderlige veier som setter oss i situasjoner vi så sårt trenger.

Jeg trengte å lære at jeg virkelig kan være likeså modig ved bare å ta ansvar for meg selv. At det er lov å sette igjen noen som selv velger å ikke være med lenger, for så å høste inn toppen for min egen del. Hun fortalte meg at hun satt og ba om hjelp, et lite mirakel – og det kom i form av en engel av en gutt med rød t-skjorte og skjegg. Og hun lærte både å be om hjelp og ta i mot. Det er noe vi begge trenger å øve mer på. Min største leksjon var å være en egoist og gå selv til topps.

Universet gir oss de lekser vi trenger uansett om vi er på ferie eller ei.

Til deg som tror dette bare handler om selvskryt – så tar du feil.

Denne teksten valgte jeg å skrive fordi den handler om at:

• Du kan finne roen, motet, fokus og styrke selv i din verste opplevelse hittil
• Tankefeltterapi er et fantastisk verktøy å kunne! Det gir deg kontrollen tilbake over din egen kropp, ditt sinn og dine følelser nesten øyeblikkelig
• Det å plutselig føle at du mister ansvaret for noen og blir stående helt alene – gjør deg veldig sårbar og naken – og det er normalt
• I noen situasjoner er det lov å være egoist
• Og når du normalt ikke tar imot hjelp eller ber om hjelp, så kan det å faktisk be om det og ta i mot, gi deg store gaver
• Det er i virkelige oppoverbakker at veksten er både skremmende og føles gedigen
• Du skal være takknemlig for at du er du <3

Konklusjon fra meg:

Innerdalstårnet var heftig på alle måter. Alle rester av stress ble sluppet ut plaskende og flytende i det iskalde Storvatnet på nedtur. Latteren vår skremte nok trolla som bor i dalen.

Takk til pappa og bestefar, min venninne og for all annen støtte og hjelp underveis.