BLOGG

Naturen er min medisin, denne gangen på sti-sykling i Bymarka en stille formiddag. Noen møter i naturen setter seg djupere enn andre. Ikke fordi de er så dramatiske, men fordi noe skjer – inni meg i disse møtene. Det kan være en frosk, en sommerfugl som setter seg på hånda mi eller harer som hopper over veien rett foran meg. Møtene åpner en stillhet. En tillit. Og en nedlasting av informasjon. Det kjennes som om noe eldgammelt skal erindres eller aktiveres.

Denne gangen fikk jeg ære av å møte elgen. Ikke på avstand. Ikke tilfeldig – slike møter er aldri tilfeldige! 5 meter fra meg stoppet den opp da jeg stoppet opp. Der sto den stille, stor og trygg. Det samme gjorde jeg – dog ikke fullt så stor.

Den tok seg tid, jeg æret den med sitt møte og gikk av sykkelen, la den i veikanten og gikk nærmere – som for å si «Hei». Tre meter i mellom oss. Den spiste. Den tisset i noe som virket som en evighet – stor blære… Den klødde seg på trestammene mens den så meg inn i øynene. Og den ble og j...