Når elgen viser seg – et møte med dyp mening og ro

Naturen er min medisin, denne gangen på sti-sykling i Bymarka en stille formiddag. Noen møter i naturen setter seg djupere enn andre. Ikke fordi de er så dramatiske, men fordi noe skjer – inni meg i disse møtene. Det kan være en frosk, en sommerfugl som setter seg på hånda mi eller harer som hopper over veien rett foran meg. Møtene åpner en stillhet. En tillit. Og en nedlasting av informasjon. Det kjennes som om noe eldgammelt skal erindres eller aktiveres.

Denne gangen fikk jeg ære av å møte elgen. Ikke på avstand. Ikke tilfeldig – slike møter er aldri tilfeldige! 5 meter fra meg stoppet den opp da jeg stoppet opp. Der sto den stille, stor og trygg. Det samme gjorde jeg – dog ikke fullt så stor.

Den tok seg tid, jeg æret den med sitt møte og gikk av sykkelen, la den i veikanten og gikk nærmere – som for å si «Hei». Tre meter i mellom oss. Den spiste. Den tisset i noe som virket som en evighet – stor blære… Den klødde seg på trestammene mens den så meg inn i øynene. Og den ble og jeg ble også. Ingen redsel, bare undring. Til tross for skravlete damer på stien overfor oss, sto vi der begge to og pratet – du vet – sånn som en kan kommunisere med babyer øyne til øyne.  

Elgens språk

Elgen er en kraftbærer i mange gamle tradisjoner. I boken Animal Speak beskrives elgen som en lærer i selvrespekt og verdighet. Den beveger seg sakte, målretta og alene, som om den kjenner sin plass i landskapet og i verden.

At elgen dukker opp i din nærhet – uten frykt – kan være et tegn. En påminnelse.  Om å stole på deg selv. Om å ære din egen vei. Om å huske at styrke ikke alltid brøler – noen ganger står den bare støtt og stille.

Elgen tisset lenge – kanskje i over 30 sekunder – et tegn på trygghet og fravær av fluktberedskap. Den klødde seg på trærne, jorda seg, tok vare på kroppen sin. Hva om dette handler symbolsk om å rense ut, frigjøre, og klargjøre noe – også i meg?

STYRKE I DET STILLE OG ROLIGE: Elgen er stor, mektig og kraftfull, men beveger seg ofte lydløst. Den bærer indre autoritet uten behov for ytre dominans. Å møte en elg kan være et speil: Hva om den vil fortelle at du har kraft i deg, selv når du føler deg usikker. Den virkelige styrken din er ikke i det du sier, men i det du bærer stille inni deg…

VERDIGHET OG SELVRESPEKT: Elgen går alene. Den lar seg ikke jage eller mase på. Den tar seg tid. Hva om møtet med elgen kan være en beskjed om å reise deg i deg selv, stå rak i det som er ditt – med verdighet, selvrespekt og jordnær kontakt med den du er…

FORBINDELSE MELLOM JORDISK OG SPIRITUELL KRAFT: Elgens lange bein og høye holdning gjør at den beveger seg mellom jord og himmel. Den er en brobygger mellom det instinktive og det intuitive. Når du møter elgen, kan det være et kall til å integrere kropp og sjel, overlevelse og bevissthet, det primitive med den reneste, lyseste krafta – som vi alle er her på jorda for å minnes nå.

SKOGENS VOKTER OG BESKYTTER: Elgen er et urgammelt symbol på beskyttelse, overlevelse og evne til å navigere i det uoversiktlige. Et møte med elgen kan bety at du har støtte – du er ikke alene, selv i ensomhet. Naturen ser og naturen holder deg.

Menneskenes reaksjoner

Da jeg delte et av bildene og en video av opplevelsen min med andre, var den umiddelbare responsen preget av frykt:
“Vær forsiktig!”
“Den kan angripe!”
“Kom deg unna!”

Det er interessant hvordan mange umiddelbart projiserer redsel der det egentlig var fred.
Hvor mange ganger gjør vi ikke det samme i livet? Vi ser noe ukjent, uventa, stort – og antar det er farlig. Men hva om det er en gave? Hva om det er et møte som ønsker å lære oss å bli – ikke flykte?

En av de få som ikke ble redd var min onkel, som kjenner elgen godt. Han vet. Det minner meg om hvor viktig det er å lytte til erfaring, ikke bare frykt. Og enda mer – å lytte til kroppen, til stemningen, til det som faktisk er. Akkurat der, akkurat da.

Det er så lett å forhåndsdømme. Selv om noen har blitt skremt av en elg før, er hver situasjon unik. Døm ikke på forhånd. Vær åpen. Les bevegelser, lynne og kroppsspråk. Og reflekter over hvor du selv er i dine følelser og tanker.

Jeg har lyst til å invitere deg.

Til å gå ut. Åpne opp. Møte det som kommer – uten å rømme og uten å dømme.

For naturen snakker i symboler og når du er i balanse og i din egen kraft, vil kroppen din sin intelligens forstå disse symbolene.
Hva gjør du når noe stort og ukjent nærmer seg?

Står du i det eller trekker du deg unna? Skaper du drama og mye lyd, eller gir du deg selv tid til å lese situasjonen?

Har du tillit til din egen kroppslige intuisjon når andre uttrykker frykt? Hvordan reagerer du når andre projiserer sin frykt over på deg? Velger du å stå i din egen kraft likevel?

Hva kan du lære av å være helt alene, men likevel i tillit?

Kanskje trenger du å vite at det er trygt å stå i ro, midt i krafta di?

Når naturen snakker til oss, snakker den med hele seg. Den snakker selv om menneskene på stien skravler i ett sett. Men de velger da å ikke få med seg den kommunikasjonen. Naturen er magisk til å minne deg på at du hører hjemme. At du er en del av Alt.
Og du! De villeste møtene er ofte de mest helende <3

Og det er alltid en helt spesiell informasjon til deg i de og det du møter. Når du møter elgen fysisk i skogen, handler det mindre om “flaks” og mer om at du har skapt kontaktpunktet ved å være åpen – og dermed inviteres du til å huske hvem du er.

Er ikke det fint?

Jeg er helt «elg» for tiden. Hadde besøk av elgen i min søteste søvn i hengekøya i natt også. Myra hadde ferske elgspor i morrest. Rett ved min Tornerose-søvn. Så takknemlig for gaven av å nyte naturen alene og ikke minst i stillhet.