En helt vanlig dag i min verden

Å «lytte» for sin egen del er ikke like lett som når jeg «lytter» for andres del.

En dag i ferien min…

Vi hadde nettopp kommet ned fra en lang dagstur opp til Blåhøa i Oppdal. Vi var slitne, svette og klare for å henge opp hengekøya i trærne på Rauøra. Men før det, var det kjekt å gå ut i Gjevilvatnet for en vask. Deilig og kaldt og det var før sola og varmen for alvor kom til Oppdal denne sommeren.

Ferdig tørket og klar for litt kveldsmat, spurte Torbjørn om jeg kunne bade litt mer!? Han hadde nettopp funnet ut at han hadde mistet forlovelsesringen sin og han var sikker på at den lå i vannet etter hårvasken ble tatt. Og siden de mannfolkan er litt sarte på kalde vanntemperaturer, så var det bare å manne seg opp for et nytt bad.

Jeg lette og lette i det klare vannet, mye skinner som gull på `havbotn` ;-) Men ingen ring var å se. Og det tok vel bare et par minutter før jeg hørte (og nå er det faktisk sånn at jeg «hører» stemmer – har alltid hørt stemmer, upraktisk noen ganger, men som regel til stor hjelp):

«Fånyttes, den e itj her – fånyttes, den e itj her»

Setningen gikk på «repeat» i høyre øre. Fånyttes tenkte jeg…et ord jeg ikke hadde hørt før, et ord jeg ikke har brukt i mitt ordforråd – men jeg skjønte hva det betydde.

Jeg hørte, jeg vet at «noen» ville bistå meg (da jeg spurte bevisst om hjelp der jeg gikk og pustet rolig med fullt fokus i det kalde vannet i over 20 minutter), jeg registrerte altså stemmen med mitt bevisste meg, men jeg overhørte den fordi:

Gamle vaner slo inn – minner om setninger som: «Ikke hør på Cathrine, for hun har bare så god fantasi», «Du er ikke vel bevart», «Tror du på det der tøvet?» og så videre. Så selv om jeg er fullstendig klar over at disse tankene kom fra hodet og setningen jeg hørte kom fra god hjelp, valgte jeg å overhøre den. Til tross for at den ikke stoppet -  «Fånyttes, den e itj her – fånyttes, den e itj her».

Etter vel og lenge fikk jeg streng beskjed (av Torbjørn) om å komme opp, før jeg fraus i hjel - så fikk vi lete mer i morgen.

Da jeg krøp ned i soveposen, spurte jeg mine gode venner på himmel-hvelven blå om jeg kunne få vite hvor ringen lå i løpet av natta. Og som bestilt, våknet jeg av en stemme i 03-tiden: «Den ligger i bila» (kun EN gang – så var det stille). Stemmen høres som om det stod noen utenfor hengekøya og snakket rett inn i øret mitt. Jeg sovnet.

Morgenen etter var det første jeg gjorde å gå til bilen og på veien bort tenkte jeg på hvor jeg skulle lete. Bilen var full av bager og sekker, sko og alskens campingting. Vel fremme ved førerdøra tok en hånd tak i høyre albuen min, en annen hånd tok tak i håndleddet og hånda mi ble dratt inn i bilen og lagt pent ned på en hanske som lå midt mellom setene. Det hele gikk så fort, men på en annen måte veldig sakte. Alt var som i sakte kino. Så kjenner jeg ei varm hånd oppå min som knuger sammen fingrene mine over den hansken. Inni hansken lå ringen.

Takknemlighet og forundring – jeg slutter aldri å forundre meg over livet. Ydmykhet, respekt, stolt over å ha latt meg føre, stolt over å i det minste ha hørt på siste nattlige beskjed om å se i bilen.

Hvorfor jeg forteller dette? Jo – for å fortelle at dette er en del av min hverdag. En helt naturlig dag. Men de fleste vet det ikke. Og noen av de som hører om det (ikke mange det er noen vits i å fortelle det til), tror ikke på meg. Jeg hører ting jeg visstnok skal høre (kaller meg ikke synsk), og på kontoret er jeg en mester i å høre etter. Der går alt i en forrykende fart og jeg fanger opp alt som kommer til meg – lett – fordi det handler ikke om meg – det handler om å bistå en annen. Da er jeg på mange måter «i tjeneste» og mottar bistand fra andre («der hjemme») som vet og ser enda bedre enn meg. Det er litt derfor jeg er her (på jorda altså – denne gang).

Jeg er god på å bistå andre, men når det gjelder meg selv – da hender det altfor ofte at gamle og lite hensiktsmessige vaner slår inn i hodet som fører til at tankene overkjører både stemmer og intuisjon. Jeg skal skjerpe meg på dette! Og hjemme får jeg god hjelp av Torbjørn – som minner meg på at jeg må lytte til det jeg hører og reagere på det – ikke dysse det ned eller overhøre. Vi vet og har erfart begge to – at så lenge jeg lytter til hjelpa (og ikke klusser det til med hodet) er det slik det blir. Jeg vet som regel uten å vite hvordan jeg «vet». Magisk på alle måter – men særdeles tøft å stå i den sannheten når store deler av befolkningen ikke er der, ikke lytter til seg selv nok.

Hvordan er det med deg og dine lyttende egenskaper? For alle har vi evnen til å lytte – til alt og alle – hvis vi bare åpner opp «døra».

Selvfølgelig var lykken stor da jeg returnerte med ringen.

Vi er fortsatt forlovet <3  

Takk og pris <3