Om å ha noen der...

Ville bare dele en tekst som ligger inne i medlemsportalen. Som jeg vet noen trenger å lese i dag. Kanskje du også kan hente noe godt ut av den akkurat nå, akkurat i dag? 

Om utfordringer, tunge stunder og det å ha noen der som kan minne oss på det vi ikke ser akkurat nå. Det er viktig at vi legger merke til de som tror på oss. For det er alltid noen!  Akkurat som vi tror på andre.

Av og til kan vi møte utfordringer som krever mer av oss enn vi tror vi er i stand til å hanskes med. Når situasjonen eller oppgaven virker håpløs, er det så utrolig lett å slutte å tro på oss selv, våre egne mål og drømmer. Det er da disse fantastiske menneskene som ser oss, som har tro på oss, som kommer med oppmuntrende ord eller et betryggende blikk virkelig kommer til sin rett.

Jeg har i min oppvekst hatt gleden av å ha flere slike mennesker i livet mitt. Jeg hadde ei fantastisk frøken, Marit, på barneskolen som betydde en hel verden for meg. Fordi hun var der på så mange gode måter da min pappa døde – da jeg trengte henne som mest. På barnehagen – da jeg slet med å av-venne meg en hverdag bort fra mammas skjørt, var det Karin som var der. På ungdomsskolen var det Magne matematikklærer som var der, som smittet meg med sin matematikk-glede. På Videregående møtte jeg ei som var litt motsatt;  hun jeg hadde som lærer i matematikk gjorde det klinkende klart for meg – at å gå i pappas fotspor på NTH kunne jeg bare glemme – jeg var altfor dårlig i matematikk fikk jeg høre. Jeg svarte henne ikke verbalt den gangen, men hun trigget meg til å virkelig gå inn for å bevise at hun tok skammelig feil!

Da jeg sønderknust etter mange tunge år lå på benken til Børge og fikk akupunkturnåler for 1.gang, som satte fri en strøm av innestengte bit-sammen-tenna-tårer og fortvilelse, åpnet hans ord en helt ny verden for meg. Han fortalte meg det jeg innerst inne visste, men hadde glemt. Hans motivasjon og påståelighet sendte meg videre i en ny retning, på 5 års skolegang med en umettelig appetitt på kinesisk medisin. En filosofi jeg og kroppen min allerede «kjente» til, men som hadde gått i glemmeboka. Slik kan jeg fortsette. Jeg har møtt mange "engler" som har kommet og gått og noen er fortsatt i livet mitt. 

Alle har noen slike personer, enten lærere, foreldre, en venn, trener, kjæreste, arbeidsgiver. Det de gjør er å tilby omsorg, styrke oss, strekke ut en støttende hånd. En støtte fram til vi finner igjen vår egen. En fantastisk gave! Men når vi føler oss lite verd kan det være vanskelig å ta imot. Om du er som meg, kan det hende du har følt at du er ment å klare alt på egenhånd, at du har lært at du ikke skal be om hjelp.

Men når du tar imot, erkjenner du at du ER verdig deres støtte. Når du lar dem tro på deg, vil din egen tro på deg selv og dine evner vise seg igjen. Du låner på en måte det de ser i deg, til du ser det de ser.

Om du mangler en slik person når du trenger en, kan du løfte deg selv opp ved å skape deg et bilde, en visjon om den fremtiden du vil ha. Den visjonen kan fungere som et fyr i svarteste natta, som viser deg veien. Og hjelper deg til å unngå å gå på grunn. Forestill deg fremtiden slik du vil se den. Helt ned i minste detalj. Hvor bor du? Hvordan har du det? Hva gjør du og hvem er i livet ditt. Hvordan ser de andre på deg? Skap deg en så reell visjon som mulig. Jobb med å kaste tvilen om den kommer, ut av bildet ditt. Fokuser på målet. Skap mest mulig fokus, og haugvis med innlevelse – kjenn på følelsene du får når du lever i det bildet du skaper. Tankene og følelsene vil tusle i forkant av deg (det handler om energi) og det gjør at universet lettere vil åpne opp for muligheter og veilede deg på veien mot målet i bildet ditt.

 Vi er her sammen på jorda - vi er ment å støtte hverandre. Utvikling kommer vi ikke utenom, fordi den skjer om vi er med eller ei. Men nå har du bestemt deg for å skape deg selv i det bildet du vil se deg i. Og når de tunge stunder kommer...for det vil de (slik er livet), så øv deg på å ta imot andres støtte, omsorg, tilstedeværelse og tro på deg. 

At denne medlemsportalen endelig ble til, kan jeg delvis gi en stor takk til min samboer for. Min visjon har vært så klar i så mange år, jeg kjenner "bildet" mitt av hva jeg skal bidra med på jorda denne gang så inderlig godt, men med jevne mellomrom slår tvilen rot i meg. Da blir det stillstand en periode, til "noe" gjør at jeg får øye på det igjen. At min kjæreste har hatt trua på meg i denne prosessen har fremskyndet ferdigstillelsen. Jeg er evig takknemlig for hans støtte og også takknemlig for meg selv, fordi jeg lytter til det bildet han har i tider da mitt bilde ikke kan ses gjennom tykkeste tåka.  

Lag deg en fin sommer, og vit at det alltid ER noen der.