Hva om svar på kroppens helsesituasjon ikke kan måles av den måleapparatur som vestlig medisinsk forskning har per i dag?

Hva om svarene er å finne i kroppens tanker, følelser og dens tro og overbevisning?

Et spørsmål fikk meg til å skrive denne bloggen. Som insta-innlegg ble det for langt så det havnet her: 

Den vestlige medisin er god på mye, spesielt akutte caser som skjer. Den vestlige vitenskapen er også god på å måle, veie, sammenligne, se og registrere målbare endringer…som kan ses, tas på og fanges opp av de måleinstrumenter den vestlige medisinske forskningen har skapt. Men hva med alt det som ikke kan måles, ses, veies, føles med fingrene og så videre? Og det er der jeg føler den vestlige viten stopper litt opp.

For hva om svarene til kroppens helsesituasjon ligger i nettopp dette? Det som de foreløpig ikke kan forske (tilfredsstillende ift. vestlige forskningskrav) på: tankene våre, ordene vi sier til oss selv, relasjonene våre til andre, til oss selv, naturen og maten vi spiser. Følelsene vi føler, drømmene vi bærer, troen vi har og overbevisningene vi er innlært med. Hva fører alt dette til i kroppen? Den vestlige medisin og forskning kommer til kort her. Derfor avfeies ofte pasienter som har ubalanse i kroppen sin. Når den vestlige medisin ikke finner svar, blir pasientene etterlatt med at «det ligger i din psyke». Så slippes de ut fra kontordøra. For hjelpen herfra er begrenset, dessverre.

Det er fra dette ståsted slike som meg overtar. For kroppen din sitter på din fasit. Og kroppen kan kommunisere. Og den kommuniserer med følelser, med tegn og signaler på mange måter. Den vestlige medisin lærer ikke bort dette faget til sine studenter. Det står heller ikke på skole-timeplanen hos barna og ungdommen vår.

Men kunnskapen ligger der. Den ligger i deg, i oss alle. Den ligger i våre forfedre som fortsatt deler sine kjerringråd og gullkorn med sine etterkommere når de blir spurt om råd. «I gamle tider gjorde vi…» Men lytter vi? Nei, det avfeies som svada. Som kvakksalveri. Som gammel overtro uten hold. For det er jo ikke forsket på… Men forskningen er ikke kommet dit hen at de har klart å lage måle-apparatur som kan måle dette etter vestlig medisinsk forskningsstandard. Og da skal det avfeies som svada? Det er jo det enkleste riktignok. For det krever mot å si at «der kommer vi dessverre til kort».

Hva om kroppen din vet? Hadde det ikke vært interessant å bli minnet om at du er fullstendig i stand til å føre en dialog? Kroppen snakker, du lytter. Du utvikler en forståelse. Med forståelsen kommer gleden over å ta ansvar selv. Med tålmod og tilrettelegging gir du kroppen det kroppen vil ha. Så lar du kroppen jobbe i sitt tempo, imens du fortsetter å være bevisst din selvsnakk, dine tanker og valg i hverdagen.

Og vi er ikke ferdig der. For til slutt kommer et veldig viktig tema vi ikke kan hoppe over.

Det handler om å overgi seg. La være å binde seg til et bestemt helseresultat. I noen tilfeller kommer en ikke helt i mål slik en ser for seg målet. Og da må du huske på at det ikke er din feil.

Så fremt du har blitt bevisst det du tenker og sier og føler. Lyttet til visdommen fra kroppen din og gitt den de byggesteinene den trenger for å jobbe seg sterkere.

Det finnes ingen garantier for om vi kommer til å bli friske eller fortsette å være syke. Vi kan ikke vite hvilke planer Universet eller «Det» eller «Noe større enn oss» har for oss. Vi kan ikke forutsi hva som er meningen at vi skal lære mens vi er her på jorden og hvilke utfordringer vi må møte i livet for å tilegne oss denne lærdommen. Det er ikke sikkert du blir bra fra en sykdom, eller får tilbake førligheten i foten, blir kvitt kjærlighetssorgen eller blir helt bra fra traumet du opplevde som liten. Vi har alle en vei å gå. Vår helt egen vei. Så selv om vi ikke alltid føler at det er noe vi har ønsket oss for dette livet, så kan hende det å vite at det finnes en større plan – som ikke vises for vårt øye i dag (som ikke kan måles av noe apparat oppfunnet per.2023) – faktisk kan bli den største gave i livet en dag, en gang.

Men hvordan kan du gi slipp? Hvordan er det mulig å overgi seg? Er det det samme som å føle at du gir opp? Hva er ditt forhold til det å legge noe i hendene på noe du tror på? Er du redd for at hvis du slutter å «bekjempe» sykdommen eller ubalansen din, vil du da undergrave den? MÅ du kjempe liksom? Hva betyr det å fokusere på din tilfriskningsprosess i stedet for å fokusere på å finne en kur? Dette er en viktig del av det å skape balansen i alle deler av deg. Skal du ut og bygge en stein-varde og er frustrert og sint på steinene, vil du ikke klare å få den til å stå stødig. Energien du legger ned i steinene og i deg selv er avgjørende for din helhetlige helsesituasjon.

Alt godt.