Når begynte det?

Jeg er som regel en som blir «funnet» eller «oppsøkt» når ting i kroppen har gått over styr. Altfor ofte får jeg høre at «alt annet» er utprøvd. Det er ikke sikkert det er sant, for det er mange modaliteter der ute som kan hjelpe når den fysiske kroppen, følelsene, det mentale hodet eller det som omhandler selve liv og tro vakler. I dag skjedde det IGJEN. 2 ganger på en dag.

Det er et spørsmål som er viktig å stille når vi jobber med mennesker som trenger hjelp:

Når startet dette?

Det høres nesten banalt ut.

Men det som er mer banalt er at legene ikke stiller spørsmålet – ja jeg generaliserer nå. Det er IKKE meningen. Det skjønner dere. Men de som kommer til meg forteller samme historie:

«Det er det ingen som har spurt meg om før!»

Virkelig?

Ja – jeg sitter ikke her og bruker energi på en tekst som ikke er sann. Det er i det spørsmålet at historien og årsaken ligger.

Det er der kroppen begynner å hviske – som regel har den hvisket en liten stund før magesmertene, migrenen eller den ustoppelige kvalmen kommer.

Det at kroppen begynner å hviske, det er sjela som iverksetter det. For den har en viktig beskjed å komme med:

«Se meg».

Jeg møter mange mennesker som har gått gjennom lange medisinske prosesser, utallige legebesøk. Jeg har stor respekt for legenes arbeid og intensjon. De fleste gjør sitt beste innafor et system som ofte er overbelastet, underbemannet og sterkt fokusert på å dempe symptomer. Det er ikke deres feil. Det er strukturen i helsevesenet.

På grunn av dette blir mange pasienter vandrende gåter. Symptomer får flere diagnoser enn årsaken har ord. Nye medisiner testes ut når de foregående ikke klarer å løse det pasienten kom for.

Når skal de avgjørende og smarte spørsmålene stilles?

Hvem er det som bærer kroppen de prøver å behandle?

Når startet dette første gang?

Hva skjedde da?

Hvis pasienten blir ledet tilbake til da….så har som regel personen et svar…et viktig et – som vil hjelpe legen å se et viktig mønster. Spesielt hvis de følger opp med: Hva gjør du/hvor er du/med hvem/hva tenker du på når symptomet kommer tilbake?

I stedet sitter leger og googler medisinlister mens pasienten ser på. 

Kroppen roper, men ingen spør hva den prøver å si.

Jeg møter mennesker som har blitt testet, scannet, stukket, undersøkt og vurdert – men aldri sett.

Det gjør inntrykk på meg.

Det manglende spørsmålet

Vi må tørre å stille et spørsmål som ikke krever medisinsk utdanning, men medmenneskelighet, vilje til nysgjerrighet, erfaring og magefølelse:

Når startet dette – og hva foregikk i livet ditt da?

Svaret kan åpne hele veien inn til årsaken.

For ofte begynner hodepina ikke i hodet.
Migrene begynner ikke i blodårene.
IBS begynner ikke i tarmen.
Tinnitus begynner ikke i øret.
Søvnløshet begynner ikke i hjernen. Kvalmen dukker ikke opp fra intet.

De begynner i noe kroppen ikke lenger klarer å bære alene.

Det begynner i indre stress som ingen så eller forsto. En drøm som ble lagt bort. Et ansvar som ble for stort å bære. En stemme som stilnet. En del av deg som ble presset inn i et liv som aldri var ditt. Krav som var umulige å oppfylle. En livssituasjon som ikke var bærekraftig…

Ofte begynner det der sjela presses sammen til å være usynlig eller ikke så lys eller sann. Mange sjeler oppleves som «for mye» av andre. Samfunnet styrer slike sjeler ned i mørket, presser de inn i små små fyrstikkesker der det ikke er fare for at de skal finne lokket og komme seg ut.

Når sjela er så presset at den står i virkelig fare for utsletting, da bruker den kroppen for å tvinge ut sitt rop.

Vi trenger ikke flere medisiner hvis vi ikke forstår hvorfor kroppen roper!

Jeg sier ikke at medisiner er feil. De kan være nødvendige og livsviktige.

Men vi må tørre å spørre: Hva er hensikten med medisinen hvis årsaken fortsatt lever i kroppen?

Hvis en lege prøver den ene medisinen etter den andre, uten å spørre hva som skjedde i pasientens liv når alt startet – hvordan skal kroppen noen gang få fortalt sin historie?

Hvordan skal vi finne ro hvis vi aldri får omtanke/respekt/blir lyttet til/sett for den vi er?
Hvordan skal vi hele oss hvis ingen spør hva som brast/knakk/ble mørkt/for tungt å bære?

Når vi snakker om kroppen – må vi snakke om livet!

Kroppen henger sammen med sjela og følelsene og tankene. Alt er i ett og samme puslespill.

Når kroppen viser symptomer, er det livet som forsøker å komme tilbake i balanse.

Intuitivt vil de fleste ha svar og vil kunne bistå legen sin i å se løsning – når de blir spurt:

Hva foregikk i livet ditt da kroppen begynte å rope?

Hvem var du på vei til å bli?

Hvilke drømmer ble lagt bort?

Hvem prøvde du å være for å tilfredsstille andre?

Hva klarte du ikke å «fordøye» av det som skjedde?

Hvilken del av deg ble presset inn i noe som føltes som en alt for liten plass til å romme hele deg?

Når slutta du å lytte til din egen stemme?

Alt dette er ikke bare «alternativt vissvass». Det er ikke bare spirituelt arbeid.
Det er medisinsk smarthet på det mest menneskelige nivå!

Å være et helt menneske

Vi trenger ikke flere leger som kan flere medisiner.
Vi trenger leger og terapeuter som spør:

Hvem er du – og hva bærer kroppen din på? (mentalt, fysisk, følelsesmessig og i tro?)

Hver gang, hver gang faktisk! Hver gang når en kropp blir lyttet til, forstått, respektert, verdsatt – rett og slett når mennesket får fortelle sin historie, da skjer det som for meg hver eneste gang (ja – jeg har blitt fortalt at jeg må slutte å si hver eneste gang, alle, alltid mm. – men jeg kan ikke si det på noen annen måte her og nå):

Hver gang blir jeg overasket, ydmyk og mega-takknemlig. Over hva?

Når vi treffer essensen, når vi rører ved sannheten, når vi har perfekt dialog med kroppen – da skjer det under.

Så egentlig – litt på sidelinja her…men; Hva om Jesus snakket med kroppen til de syke og ga kroppen oppmerksomhet, lyttet, viste forståelse fra hjertet sitt og ga kroppen tillatelse til å gi slipp…At det var det som skulle til? Jeg våger bare å fundere...høyt.

Når vi rører ved opprinnelsen til utfordringen, da slipper kroppen. Den får puste. Den blir hørt. Den blir helere og i mer balanse. Prosessen starter.

Jeg har ikke mer vett, enn at jeg etter å ha gjort mitt beste i å tolke signaler fra kroppen jeg har foran meg på kontoret, blir overrasket og ydmyk og takknemlig. Hver gang! Mest av alt har jeg lyst til å rope høyt av glede.

For noen av symptomene slipper alltid i løpet av timen. Og varer! Og det er nok barnet i meg eller en annen del av meg som ikke helt blir vant til at vi lykkes allerede i løpet av første time. Jeg lar meg overaske. Og gledes stort. Og sånn håper jeg at jeg reagerer alltid.

Når du ikke blir sett kjære deg – søk videre

Hvis du som leser dette kjenner deg igjen, så har du lov å stille spørsmål. Du er mer enn et symptom eller ti.

Du fortjener og trenger å bli sett i hele din storhet.

Kroppen din prøver ikke å ødelegge livet ditt. Den er alltid på ditt lag.

Den snakker og roper og skriker.

Og sjela står bak. Kropp og sjel har håp om at du eller noen du søker hjelp hos skal lytte og forstå. Mist aldri håpet <3