Når sjela husker sitt lys midt i mørket

Om hvordan vi opplever kontraster, møter mørket og gradvis vokser til mer av det vi allerede er.

Valgte jeg dette?

Nei.
Jeg tror ikke sjela velger å lide.

Likevel har jeg undra meg over hvorfor vi velger å bli født i en verden som gjør så vondt. Her finnes sykdom og tap, frykt og avstand, løgn og bedrag og ikke minst mye mørke.

Samtidig vet jeg at sjela allerede er hel. Den kjenner ubetinga kjærlighet. Den vet den kommer fra enhet og at den bærer på fred.

Sjela kommer fordi den velger å erfare kontrast. Der den kommer fra, finnes ikke Jordas dualitet.

Sjela kommer til Jorda, ikke for å bli ødelagt. Men for å erfare dybde.

Det er ikke smerte som er målet, ei heller tap. Men integrasjon.

Vi velger ikke sykdom for smerten sin skyld. Og vi velger ikke tap for å ha det vondt og være i mørket. Men hva om vi velger å plumpe inn på denne Jorda skrikende med hodet først lastet med fri vilje for å erfare hva som skjer når kjærligheten i oss møter frykt?

Når tillit møter svik?

Når lyset vi bærer kjenner på mørke? Ikke for å bli knust av det, men for å kjenne på djupheta i det å være menneske.

For å erfare hva som skjer når ånden i oss trer inn i materien - det trange, tunge og begrensede. Når sjela må huske hvem den er, uten å se seg selv klart hele tiden.

Det er ikke smerten eller lidelsen som er valget. Men motet til å leve i det spennet mellom lys og mørke. Og langsomt vokse til mer av det vi allerede er?

Jorda er eksepsjonell i det store Universets sammenheng. For her befinner vi oss i et rike hvor alt kan skje, fordi vi er så privilegerte at regelen om fri vilje følger oss hva enn vi gjør eller er. Kjærligheten bærer sin største kraft når den frie viljen er til stede.

Når vår verden er ufullkommen, vokser sjela raskest. Hva om det handler om å vokse, kjenne seg selv i all sin helhet? Når ditt eget lys blir synlig i mørket, er ikke det storhet? Er ikke det spennende, interessant. Noe alt mørket er verdt?

Å igjen se sitt eget lys i det mørkeste mørke?

Den gaven minner deg på hvem du i utgangspunktet var, er og alltid vil være. Du har bare glemt din egen storhet, glemt ditt eget lys. Og vi er her for å minnes det.

Å se sitt eget lys i lyset, oppleves ikke like stort som å se sitt eget lys i det mørkeste mørke. For i mørket er du selv lyskilden – når du minnes lyset ditt.

Du trenger ingen andre for å skinne. Du trenger deg selv.

Når alt er mørkt, kan du skinne ditt eget lys, og velge å gå ut av mørket. Og vite at på den lyseste dag når sola skinner fra blå himmel, skinner du like sterkt. Du ser ikke lyset ditt like sterkt da – og faren er at du glemmer lyset ditt. Derfor trekkes du inn i et mørke igjen, kanskje et annet mørke enn sist. For å atter en gang minnes at lyset er fortsatt I deg.

Hvor fantastisk er ikke det?

Jeg føler så med alt det vi mennesker bærer. Samtidig er min oppgave å minnes mitt eget lys og holde det høyt og nært.

Det er en gave å minne andre på – at ser du lyset mitt, vil du også huske at du er her med ditt. Vi glemmer lyset, ofte, fordi noe i oss lengter etter å erfare, forstå, integrere og bli mer av det vi ER.

For noen ganger vokser vi gjennom selve livet. Noen ganger vokser vi gjennom tap. Og noen ganger vokser vi vet at en sjel som står oss nær reiser hjem – for å lære oss som er igjen noe.

Ikke fordi smerte er noe edelt. Men fordi styrken i lyset bare kan kjennes og ses og erfares der det faktisk finnes mørke.

Mitt arbeid er ikke å ta bort smerte. Det er å lytte til den. Å holde rom for det som vil bli sett. Det som sjela er klar for å se. Å hjelpe mennesker å finne lyset sitt midt i det som er mørkt.

Jeg har aldri trodd at kroppen svikter oss. Jeg har alltid visst at den er vår aller beste lagspiller og heiagjeng. Jeg vet at kroppen snakker, gjør sitt beste for at vi skal lytte og forstå. Den vil at vi skal minnes den skarpeste lyskaster vi kom hit til Jorda med. Den vil vise oss hvordan vi kan dimme OPP.

Jeg er ikke her for å fikse andre. Jeg er her for å lyse min egen lyskaster.

Sånn at du, når du er klar, og veien din kanskje krysser min, slår på din egen lyskaster. I ditt eget tempo.

Sånn at du lyser din egen sannhet. Og kjenner gleden av igjen å huske lyset ditt i det mørkeste mørke. Slik går du ut i lyset igjen.

VI sammen. Alltid. 

Igjen og igjen.