Døden

Døden

Jeg føler meg så priviligert. Jeg har så utrolig fine menneskemøter i jobben min. Og i dag følte jeg for å sette meg ned og sette ord på et tema som har en tendens til å gå igjen og igjen, spesielt blant ungdommen som oppsøker meg. Men det er også det temaet som kommer opp i møte med de voksne. Det som ofte er styrende for eller årsak til en annen utfordring i livet.

Og temaet er døden

På et tidspunkt i livet tror jeg de fleste tenker noe om døden. Og det man tenker, eller den måten man velger å håndtere tanken på, vil styre mye av hverdagen videre. Samtidig er det mange som velger bevisst å ikke tenke.

Mange går rundt med en ubevisst angst for døden. Vi frykter å miste en person, vi frykter en stor forandring i livssituasjonen, vi frykter en personlig katastrofe.

Å frykte døden gjør at det blir vanskeligere å leve fullt og helt. Å leve slik vi innerst inne ønsker oss. Frykten gjør det vanskelig å tørre å ta inn over seg følelser, eller å våge seg inn på nye veier og valg.  Frykten for døden gjør oss rett og slett mindre. Den fratar oss tillatelsen til å leve.

Det jeg opplever at vi alle trenger i denne frykten, er en person som kan lytte. En å prate med. En god dialog med åpenhet, tillit og følelsen av fellesskap.

Det er ikke så lett dette. Jeg opplevde det å snakke om døden som vanskelig da jeg var ung. Det oppleves ikke som lettere i dag heller.

Min pappa

Da jeg var 7-år døde min pappa. Selv om jeg var en som var impulsiv og hadde lett for å buse ut med det jeg lurte på, opplevde jeg at dette var et vanskelig tema for de voksne som var rundt meg. Den gangen tenkte jeg på dagtid og drømte på natta om at jeg kom til å dø jeg også, fordi jeg var ei pappa-jente. Så enkelt var det. Jeg var livredd og trodde «de» kom og hentet meg da det ble mørkt. Samtidig så jeg bilder foran øynene mine på alle småkrypene som kravlet på pappas kropp nede i kista. Jeg så at de kom seg inn i kista gjennom små hull i treverket, og mange kom inn under lokket. De gikk inn i pappas nese, over øyelokkene, overalt! Og jeg tenkte at pappa ligger i mørkret og fryser i dag, i morgen, hele uka, hele måneden, hele året, i alle år. Og det er mørkt. Det vil alltid være mørkt. For all tid.

Og jeg ventet fortsatt på at «de» skulle komme og hente meg, selv lenge etter. For jeg hadde et bilde av at jeg hørte sammen med pappa. Jeg lignet på pappa, det hadde jeg hørt mange ganger. Og siden jeg var ei pappa-jente, så var det bare sånn. Når strømpebuksa ble tatt av før nattdrakten kom på, etterlot den seg et spor oppover hele foten på innsiden. Jeg visste som 7-åring (sikkert fordi det hadde vært en del voksen-snakk om blodforgiftning)at dersom den streken nådde hjertet mitt, DA døde jeg. Jeg la meg i frykt for at den skulle nå opp til hjertet mens jeg sov. Jeg ba til Gud og alle de andre om at jeg måtte få leve litt lengre, samtidig hadde jeg dårlig samvittighet for jeg trodde pappa kanskje ville at jeg også skulle komme etter.

Et barn som mister en forelder eller et annet nært familiemedlem, velger i mange tilfeller å beholde sorgen, frykten og alle spørsmålene inni seg istedenfor å plage de voksne. Et barn vet når det oppleves som masete eller slitsomt. Et barn lærer seg å ta hensyn og heller forbli stille med sine tanker. Et barn kan være veldig dyktig på å lese de voksne.

Det som ligger i skyggen av døden

Alle som opplever døden i sin omgangskrets, som ung eller gammel, vil på sin måte lære seg å takle den. Noen velger å fornekte det som har skjedd. Andre velger å slippe ut alle følelser, snakke den ut av seg. Noen velger å tie og skal takle det alene. Andre manifesterer en stor og dyp frykt som etter en tid vil sette seg som grunnlag for videre valg og utvikling. Noen benekter at de blir gamle, velger botox for at alderstegn ikke skal vises, noen dykker ned i et strengt treningsregime som et tvangsmessig behov for å holde seg ung, ved for eksempel å oppføre seg som en ungdom, velge en yngre kone – alt som kan gi en følelse av at vi har ikke blitt gammel i det hele tatt.

En utvikling i samfunnet har vært å gjøre døden til en jobb for begravelsesbyråene. Som skal sminke den døde mest mulig «levende» og vakker, som om han fortsatt lever – en fornektelse det også. Og den som ligger for døden blir sjelden gitt muligheten til å sovne inn hjemme lenger. For å skåne andre mot selve dødsprosessen. For å slippe å snakke om det?

En fornektelse av døden er å se på døden som en svikt. Så det gjøres forsøk på å holde den døende i live uansett hva det koster, medisinsk eller på annet vis. Døden kan bli sett på som en sykdom, en feil i menneskekroppen, noe som vi en dag skal løse gåten på. En annen fornektelse vi har, er å velge andre ord i beskrivelsen av det som har skjedd. Som at personen har «gått bort», «reist til et bedre sted», «overført til et annet sted». Man kan få en følelse av at døden er noe mindre enn det døden er. Noen blir helt nummen for alle følelser. Hvis vi er kalde, ufølsomme, dissosierte nok, tror vi vi klarer å holde frykten på avstand. Men resultatet er at frykten for døden setter seg enda dypere. Å takle døden på slik måte at de velger å beskytte seg ved å leve livet mer følelsesløst, er dessverre veldig vanlig.

Jeg erfarer at veldig mange velger å takle opplevelsen med å drukne seg i uforløst sorg. I håp om at kroppen skal «glemme» å sørge, at den skal komme seg over det uten at du trenger å forholde deg til den selv. Og de velger som oftest også å forholde seg sterke og ta på seg og bære sorgen for andre. Noen frykter konsekvensen av å leve fullt og helt som seg selv, med alle de følelser man har. Skeptisk til hva andre vil mene om det. Et bilde jeg får er; hva tenker du når du på TV`n ser innbyggerne i Midtøsten storgråte, hyle, slå ut med armene og slippe ut all sin sorg og fortvilelse etter at mange er skadd i sammenstøt?

Løsningen min

Over tid taklet jeg sorgen med å gråte med bildene av pappa knugende i hånda mi. Jeg raste ned i puta over urettferdighet, jeg syntes mye synd på meg selv, jeg hadde ei frøken på skolen som passet på meg i skoledagen i lang tid. Hun hadde øyne og ører åpne og viste aldri at hun hadde hastverk. Jeg fant trøst og støtte i at en annen i klassen opplevde det samme som meg på samme tid. Jeg tok på meg oppgaven med å «verne» lillesøster, så hun skulle slippe mine tanker og bilder. Og i fraværet av pappa startet nærværet av min bestefar som døde da jeg var 2 år. Over tid har vi utviklet et fantastisk forhold. Jeg «så» han ikke før jeg var mye eldre, men jeg følte og jeg hørte. Han hvisket i øret mitt og han viste meg bilder på hvor fint pappa hadde det. Da jeg spurte hvorfor pappa ikke kunne «komme» til meg, fikk jeg til svar at tiden ikke var inne og at han hadde viktig arbeide å gjøre og det måtte komme først. Og at det var derfor han stilte opp. Men han forsikret meg om at pappa ville dukke opp, alltid ved behov og under felles naturopplevelser. Dette var starten min på et forhold med bestefar som for mange er litt utenom det vanlige, men helt normalt for meg. Alt dette hjalp meg i sorgen.

Gaven

Jeg har erfart at hver eneste hindring, utfordring eller sorg bærer på en gave. En gave som viser seg den dagen vi er redan til å pakke den ut. Gaven min er den jeg alltid gir videre når det kommer barn eller ungdom til meg på jobb, som har mistet en de er glad i. Gaven er å lytte og forstå. Å ha evnen til å sette seg inn i tankene, sorgen og opplevelsen av å ha mistet en til døden. Det vi opplever og kommer oss igjennom, blir omformet til en ressurs vi kan la andre få glede av en dag. Det føles som en stor berikelse. En slags «pay it forward».

Mitt budskap

Snakk om det! Snakk om døden! Dette er et vanskelig tema for alle. Men det hjelper ikke å tie. Det hjelper ikke for små barn, ei heller for voksne. Når vi tar mot til oss og ber en annen lytte til det vi trenger å få snakket om, da starter en prosess som gir så mye til begge parter. Men det er altså ikke lett å finne noen å snakke om døden med. Det er ikke sikkert du vet om noen som kan ta imot dine tanker og spørsmål. Og det er iallefall ikke lettere for et barn å finne en samtalepartner. Jeg var fantastisk heldig, som hadde min frøken på barneskolen.

Den gode samtalen trenger ikke å bunne ut i en løsning, det er særdeles vanskelig å finne en fasit på døden. Men den gode samtalen åpner det nakne hjertet og styrker det. Og i hjertet ligger nøkkelen til å tørre å leve livet fullt ut. Til å tørre å se for seg gode ting i fremtiden. Til å tørre å kjenne på alle følelsene og omforme dem slik at man kan vokse med dem. Vi trenger å øve oss på å tillate endringer å ta plass. For livet handler tross alt om endring, fra fødsel til død.