"Jeg-vet-alt"-mennesker - interessante eller slitsomme?

Mennesker som gir inntrykk av at; «jeg-vet-alt», sitter rett og slett fast i et mønster som under overflaten kan utstråle dårlig selvtillit.

På kontoret her om dagen, var dette et tema som skapte store frustrasjoner hos en av mine kunder.

De fleste av oss kjenner eller vet om noen som fremstår som om de vet alt om alt her i verden. Disse personene liker heller ikke å bli stilt spørsmål eller avhørt og de liker ikke å innrømme at de har tatt feil. Selv ikke i de tilfeller der det er opplagt at de har tatt feil, eller når de uttaler seg om noe de aldri selv har erfart eller har hatt noe forhold til.

Å ha slike personer i vennekretsen er en ting, men å ha slike personer i familien er en annen. Venner velger du, mens familie følger på en måte med i «livet». Og de fleste av oss ønsker å verne om familien og derav blir det ofte til at mange svelger mange kameler i en slik situasjon – slik som min kunde.

Jeg har møtt slike «Jeg-vet-alt»-mennesker mange ganger. Spesielt leger eller bioingeniører som hevder at det er umulig å se levende blodceller i mikroskopet. Eller mennesker som hevder å vite at Nettverksmarkedsføring er en forkastelig måte å dele produkter og ny kunnskap på. Det finnes mange versjoner av disse vitebegjærlige menneskene.

Å være tilstede sammen med en slik «Jeg-vet-alt-person» er slitsomt. Fordi det eksisterer ingen energideling mellom dere. I stedet blir du en tilskuer til denne personens behov for å ha rett, behovet for å være i senter for oppmerksomheten. Behov for oppmerksomhet og respekt viser seg ofte å være det som vedkommende lengter mest etter. Og på et tidspunkt i livet lærte de seg at det å vite alt, ga dem den gode følelsen av å bli sett. Vi mennesker er vanedyr, det er slik vi er konstruerte. Når en handling over tid gir oss det vi ønsker oss, vil vi med stor sannsynlighet gjenta den. Også til og med lenge etter at den ikke virker lengre, eller at den virker mot sin hensikt (frastøter seg personer når ønsket er tiltrekning). Noen kan oppleve at de er redde for å lytte til andre, redde for å være mottakelige, eller redde for å lære noe nytt. Fordi det oppleves som helt ukjent. Og derav blir det også utrygt.

Ser du godt etter, kan det hende du ser det barnlige behovet under masken. Du kan se tegn til dårlig selvtillit. Resultatet blir ofte at man føler med personen. Synes litt synd på henne. Og da blir det enklere å tolerere den ensporede kommunikasjonen fordi du ikke ønsker å såre.

På den andre siden kan vi føle oss tappet, oppgitt og vi ønsker bare å unngå å møte på denne personen. Om denne personen er i nær familie, slik som i dette tilfellet, er det ønskelig å finne en måte å håndtere dette på, som kan styrke begge personer på en god måte.

Jeg er tilhenger av å være åpen og ærlig. Noe som virkelig kan styrke begge parter på mange måter og føre til personlig vekst på mange områder. Men om den ene ikke takler ærlighet, kan resultatet bli uvennskap eller langvarig taushet. Å imøtekomme behovet du ser den andre ønsker dekt, kan være en god løsning. Dette kan gjøres på mange måter. Det handler om å velge en smart respons. Skape en setting hvor ærlighet kan pakkes inn i setninger som: «Hva ønsker du ut av forholdet mellom deg og meg?». «Har du lyst til å høre hva jeg tror på og har erfart om dette temaet?».  «Vil du at jeg skal bidra med noe for å løse denne oppgaven, eller ønsker du å komme med hele løsningen selv?». «Trenger du meg egentlig?». «Hva tror du om at jeg sier jeg ønsker å erfare dette selv og komme fram til svaret på egen hånd?». «Jeg føler meg så ….. når du forteller meg at du vet alt».

Du kan bidra stort i «jeg-vet-alt»-personens liv, ved å være ydmyk, ærlig, åpen og reflekterende. På den måten kan du legge til rette for personlig vekst hos dere begge. Uvurderlig på mange måter!

Jeg finner det særdeles interessant å møte slike «Jeg-vet-alt»-mennesker. Det har ikke alltid vært slik, fordi de har en lei tendens til å få deg til å føle deg som ei grå og dum mus. Men om du ser på dem som en glitrende mulighet til å trene – så kan opplevelsen bli en helt annen. Hva jeg trener på? Jo: Jeg trener på å se bakenfor oppførselen, trener på å lese mellom linjene, trener på tålmodighet, på å skape en dialog ut av en monolog og å lytte til min egen intuisjon som forsøker å veilede meg i hvordan jeg kan håndtere situasjonen og mennesket på en slik måte at det skaper vekst hos begge parter. DET er interessant det. Og innimellom trener jeg på å fryde meg over den latteren som bygger seg opp i magen min over tanken på hvor snodige og interessante vi mennesker er og oppfører oss.

Mennesket er en studie vi aldri blir ferdig utlært i – det er sikkert og visst.